Var det et rally vi gledet oss til i år, så var det Rally Hedemarken. Her var vi også i fjor, det var siste NM-runde og mange nydelige veier, som vanligvis betyr mye moro for to seriøse amatører som oss.
Bilen var retta opp igjen etter “uhellet” i Trøndelagsrally og med en solid gjennomkjøring fredag var vi klare for å gi gass lørdag. Mange av etappene var de samme som fjorårets og vi følte vi kunne dra litt nytte av å kjenne igjen enkelte partier av veiene.
Den første etappen (SS2) gikk kjempebra og vi var ganske så fornøyd med å gjennomføre med hel bil. Det humpet og rista, men vi hadde bestemt oss for å gasse, så det gjorde vi. Den trenden holdt vi også gjennom SS3, som for så vidt gikk ganske greit.
- Gi gass!
Etter hvert fant vi ut at så lenge vi ga gass, så gikk det bra over store gupp og dumper i veien, så vi ga bare mer og mer gass etter hvert som veiene ble mer og mer humpete. Selv etter at vi la igjen eksosanlegget i en skråning på SS5 forstod vi ikke at det kanskje gikk litt i overkant av det remmer og tøy (les: Volvo 240) kunne holde … Selv syntes vi at tidene begynte å bli bedre og bedre og det MÅTTE jo bety at vi gjorde det rette.
Kartleseren har alltid rett … eller?
På SS6 var det en hel haug med hopp og sprett. Stine ropte stadig vekk: “gi gass” og Dagfinn, klok som han er, hørte på kartleseren. Halvveis ute i løypa begynte han å ane uråd, for bilen hoppet unødvendig mye fra side til side og motoren kjentes “helt løs ut”, som han sa. Men, Stine, som synes det bare er moro med litt action, beordret fortsatt full gass, og det var KJEMPESMART. Etter flere minutter med hopp og sprett i full fart, innså Dagfinn at slaget var tapt. Det hjelper ikke ta igjen han foran deg i løypa når du i kampens hete har slitt av begge motorfestene, rivd i filler vanntilførselen og har motoren hengende halvveis ut av karosseriet…
Den gylne middelvei
Så, det gikk som det måtte gå for to overivrige amatører: det som var igjen av motoren kokte (det var jo ikke noe vann igjen noen steder) og vi måtte lutrygget stoppe og ringe brutt-sjefen.
I etterpåklokskapens lys ser vi begge at vi må finne en mellomting mellom å “spare bilen”, som vi gjorde i fjor, det vil si “kjøre pensjonist” over hver lille dump, og det å “gi gass”, som vi gjorde i år, det vil si kjøre som om vi har WRC understell, mens vi i virkeligheten ikke akkurat har det …
Vi hadde faktisk kjørt i filler motoren så mye at det var like før vi måtte fullføre i “Flintstones-stil”. Det vil si bruke beina for å få bilen til å gå. Men, Dagfinn er ikke tapt bak ei låvedør (selv om han er født bak ei) og ved hjelp av en kniv og noen strips fiksa han vannslangen slik at vi fikk rullet ned til service med vraket, og kom oss hjem uten veihjelp.
Alt i alt, nok en lærerik rallyhelg. Bare så synd at vi må vrake bilen hver gang vi skal lære noe. Men, det er vel slik det er. Vi hadde det gøy uansett, og det er det viktigste 
Festlig med rally, men det er ikke alltid like moro å reparere bilen i løypa i stedet for på service.
